Lesetekst 1: 4 Mos 13,17–27
17 Moses sendte dem for å utspeide Kana’ans land, og han sa til dem: Dra opp til sydlandet og stig opp på fjellene 18 og se hvordan landet er. Se om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort. 19 Og se hvordan det landet er som de bor i, om det er godt eller dårlig, og se hvordan de byene er som de bor i, om de bor i leirer eller i befestede byer. 20 Se hvordan jorden er, om den er fruktbar eller mager, om det er trær der eller ikke. Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt! Det var nettopp på den tiden da de første druene ble modne. 21 Så dro de da opp og utspeidet landet fra ørkenen Sin til Rehob, bortimot Hamat. 22 De dro opp til sydlandet og kom til Hebron. Der bodde Akiman, Sjesai og Talmai, Anaks barn. Hebron var bygd sju år før Soan i Egypt. 23 Så kom de til Esjkol-dalen, der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellom seg på en stang. Likeså tok de granatepler og fikener. 24 Dette stedet ble kalt Esjkol-dalen, etter den drueklasen som Israels barn skar der.
25 Da førti dager var til ende, vendte de tilbake etter å ha utspeidet landet. 26 De gikk av sted og fant Moses og Aron og hele Israels barns menighet i ørkenen Paran, i Kadesj. Og de ga dem og hele menigheten beskjed om hva de hadde sett, og viste dem landets frukt. 27 De fortalte ham og sa: Vi kom til det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt.
Lesetekst 2: Rom 1,16–17
16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Evangelietekst: Joh 4,27–42 (Joh 4,27–30.39–43)
27 I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? eller: Hvorfor taler du med henne? 28 Kvinnen lot da vannkrukken sin stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: 29 Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias? 30 De dro da ut fra byen og kom til ham. 31 I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et! 32 Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om! 33 Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham? 34 Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning. 35 Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst! 36 Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. 37 For her er det et sant ord at én sår og en annen høster. 38 Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.
39 Det var mange av samaritanerne fra denne byen som trodde på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: Han har sagt meg alt det jeg har gjort. 40 Da nå samaritanerne kom til ham, ba de ham å bli hos dem. Og han ble der to dager. 41 Og mange flere kom til tro på grunn av hans ord. 42 Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser.
27 Καὶ ἐπὶ τούτῳ ἦλθονN οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ, καὶ ἐθαύμασανN ὅτι μετὰ γυναικὸς ἐλάλει· οὐδεὶς μέντοι εἶπεν, Τί ζητεῖς; ἤ, Τί λαλεῖς μετʼ αὐτῆς; 28 Ἀφῆκεν οὖν τὴν ὑδρίαν αὐτῆς ἡ γυνή, καὶ ἀπῆλθεν εἰς τὴν πόλιν, καὶ λέγει τοῖς ἀνθρώποις, 29 Δεῦτε, ἴδετε ἄνθρωπον, ὃς εἶπέν μοι πάντα ὅσα ἐποίησα· μήτι οὗτός ἐστιν ὁ χριστός; 30 Ἐξῆλθον ἐκ τῆς πόλεως, καὶ ἤρχοντο πρὸς αὐτόν. 31 Ἐν δὲN τῷ μεταξὺ ἠρώτων αὐτὸν οἱ μαθηταί, λέγοντες, Ῥαββί, φάγε. 32 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτοῖς, Ἐγὼ βρῶσιν ἔχω φαγεῖν ἣν ὑμεῖς οὐκ οἴδατε. 33 Ἔλεγον οὖν οἱ μαθηταὶ πρὸς ἀλλήλους, Μή τις ἤνεγκεν αὐτῷ φαγεῖν; 34 Λέγει αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Ἐμὸν βρῶμά ἐστιν, ἵνα ποιῶN τὸ θέλημα τοῦ πέμψαντός με, καὶ τελειώσω αὐτοῦ τὸ ἔργον. 35 Οὐχ ὑμεῖς λέγετε ὅτι Ἔτι τετράμηνός ἐστιν, καὶ ὁ θερισμὸς ἔρχεται; Ἰδού, λέγω ὑμῖν, ἐπάρατε τοὺς ὀφθαλμοὺς ὑμῶν, καὶ θεάσασθε τὰς χώρας, ὅτι λευκαί εἰσιν πρὸς θερισμὸν ἤδη. 36 ΚαὶN ὁ θερίζων μισθὸν λαμβάνει, καὶ συνάγει καρπὸν εἰς ζωὴν αἰώνιον· ἵνα καὶN ὁ σπείρων ὁμοῦ χαίρῃ καὶ ὁ θερίζων. 37 Ἐν γὰρ τούτῳ ὁ λόγος ἐστὶν ὁN ἀληθινός, ὅτι Ἄλλος ἐστὶν ὁ σπείρων, καὶ ἄλλος ὁ θερίζων. 38 Ἐγὼ ἀπέστειλα ὑμᾶς θερίζειν ὃ οὐχ ὑμεῖς κεκοπιάκατε· ἄλλοι κεκοπιάκασιν, καὶ ὑμεῖς εἰς τὸν κόπον αὐτῶν εἰσεληλύθατε.
39 Ἐκ δὲ τῆς πόλεως ἐκείνης πολλοὶ ἐπίστευσαν εἰς αὐτὸν τῶν ΣαμαρειτῶνN διὰ τὸν λόγον τῆς γυναικὸς μαρτυρούσης ὅτι Εἶπέν μοι πάντα ὅσαN ἐποίησα. 40 Ὡς οὖν ἦλθον πρὸς αὐτὸν οἱ Σαμαρεῖται,N ἠρώτων αὐτὸν μεῖναι παρʼ αὐτοῖς· καὶ ἔμεινεν ἐκεῖ δύο ἡμέρας. 41 Καὶ πολλῷ πλείους ἐπίστευσαν διὰ τὸν λόγον αὐτοῦ, 42 τῇ τε γυναικὶ ἔλεγον ὅτι Οὐκέτι διὰ τὴν σὴν λαλιὰν πιστεύομεν· αὐτοὶ γὰρ ἀκηκόαμεν, καὶ οἴδαμεν ὅτι οὗτός ἐστιν ἀληθῶς ὁ σωτὴρ τοῦ κόσμου, ὁN χριστός.
NVariant with NA/UBS: ἦλθον ♦ ἦλθαν NVariant with NA/UBS: ἐθαύμασαν ♦ ἐθαύμαζον NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: ποιῶ ♦ ποιήσω NVariant with NA/UBS: Καὶ ὁ θερίζων μισθὸν ♦ Ὁ θερίζων μισθὸν NVariant with NA/UBS: ἵνα καὶ ♦ ἵνα NVariant with NA/UBS: ὁ ἀληθινός ♦ ἀληθινὸς NVariant with NA/UBS: Σαμαρειτῶν ♦ Σαμαριτῶν NVariant with NA/UBS: ὅσα ♦ ἃ NVariant with NA/UBS: Σαμαρεῖται ♦ Σαμαρῖται NVariant with NA/UBS: ὁ χριστός ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Guds innhøstningstid (4,27–38)
Disiplene er nå kommet tilbake fra byen hvor de har handlet mat. De undrer seg over at Jesus stikk i strid med god jødisk skikk har innledet en samtale med en fremmed kvinne. Men de kvier seg for å spørre ham hvorfor. Dette er et trekk vi ofte møter hos synoptikerne. Mesteren virker så uutgrunnelig, og disiplene skammer seg over hvor dårlig de forstår ham. Det de denne gang undret seg over, skulle de snart få venne seg til. Jesus delte ikke sin samtids kvinnesyn. Det skulle etter hvert bli mange kvinner blant dem som fulgte ham, og de var blant de mest trofaste i disippelflokken. På samme måte fantes det kvinnelige medarbeidere i urkirken. Om dem har Paulus mye godt å si i sine brev. Kristendommen brøt med den jødiske patriarkalismen. Den arbeidsfordelingen mellom menn og kvinner som urkirken innførte i menighetene, hadde dypere årsaker.
Kvinnen går nå tilbake til byen og forteller om sin store opplevelse. Imens finner disiplene frem maten de har kjøpt. Jesus synes ikke å være interessert i den; han tenker på noe annet, så de må oppfordre ham til å spise. Da sier han dem at han har en mat som de ikke vet om, nemlig å fullføre sin Fars verk. Selvsagt mener han ikke at han har tenkt å leve uten jordisk mat. Spørsmålet er hva som kommer først. I ørkenen hadde han sagt til fristeren at et menneske ikke bare lever av brød, men av alt Guds ord. Her møter vi den samme tanken. Jesus lever for å fullbyrde et verk som Faderen har gitt ham å utføre. Han synes å ha opplevd samtalen med kvinnen fra Samaria som et tegn fra sin far. Høsten står moden der man minst skulle vente det. Han har fått se hvor markene står hvite. Ikke underlig at tanken på å spise blir trengt i bakgrunnen.
I stedet snakker Jesus nå med disiplene om denne høsten som allerede står moden. Ennå er det tidlig på året. Ennå blir det sådd rundt på markene. Det er fire måneder igjen til innhøstningen. (Den ble foretatt i mai eller juni.) Men i Guds rike er det annerledes. Her er Jesus på vei til Galilea for å ta fatt på den store såtiden. Samtidig står markene hvite til høsten. Han selv og disiplene kommer til både å så og å høste. Vanligvis har såtiden sin glede, og innhøstningen har sin. Her kan man ta ut all gleden på én gang. Slik er det når Guds rike er på ferde.
Jesu ord om de fire månedene lyder egentlig: Det er «ennå fire måneder, og så kommer høsten». Ordet ’ennå’ mangler i en del gode håndskrifter. Noen mener at det bare er tale om et ordtak, som sier at det må gå en viss tid mellom såtid og høst. Det forandrer ikke innholdet i det Jesus senere sier, men det gir oss en annen datering. Vi må da befinne oss noen uker etter den påskehøytiden som er beskrevet i kapittel 2, og markene er blitt hvite siden den gang. Disse markene blir for Jesus et bilde på samaritanerne som nå strømmer ut av byen for å høre ham. Men det mest sannsynlige er nok at de fire månedene inneholder en datering, og at vi altså befinner oss midt på vinteren. I så fall er det vinteren etter den påsken og de hendelsene som er skildret i de to foregående kapitlene.
Disiplene får altså begynne å høste der andre har arbeidet. Hvilke andre? Det fremgår ikke klart, men man kan tenke på profetene og alle de Guds vitner som har beredt marken slik at også en samaritansk kvinne visste at Messias skulle komme.
Man kan undre seg over at Jesus snakker om at han allerede skal ha sendt ut apostlene: «Jeg har sendt …» Det kan tenkes at selve kallet til å bli disipler innebar et kall til å gå ut i verden med Jesu ord en gang i fremtiden. Allerede rabbinernes disipler hadde en forpliktelse på seg til å føre sin lærers ord videre. For Jesu disipler kan denne plikten ha stått som en selvfølge fra begynnelsen av. Men det er også mulig at ordvalget hos Johannes er farget av det han selv har opplevd. Det er jo i sin alderdom han skriver dette, etter at han i årtier har erfart sannheten i Jesu ord: Han har fått gå inn i oppgaver som andre hadde påbegynt.
Jesus og samaritanerne (4,39–42)
Den samaritanske kvinnen er et godt eksempel på hva det innebærer å vitne om Jesus. Det finnes et kall og en mulighet til å vitne som enhver kristen kan få oppleve. Denne muligheten kommer ofte når man i likhet med denne kvinnen har fått oppleve noe som griper dypt inn i ens eget liv, noe man kan fortelle videre til andre. Benytter man denne muligheten på rett måte, går det som det gjorde blant samaritanerne: Menneskene begynner å spørre etter Jesus. Johannes sier at de «kom til tro», og mener da en begynnende tro som stoler tilstrekkelig på Jesus til å lytte til det han sier. Den virkelige troen skapes av Jesu egne ord når man begynner å høre på ham. Slik gikk det også med samaritanerne.
Kvinnen gjorde altså noe som enhver alminnelig kristen, mann eller kvinne, er kalt til. Hun vitnet om hva Jesus hadde gjort med henne. Dette oppdraget, å vitne om sine egne opplevelser, er ikke det samme som kallet til å forkynne evangeliet og å være en hyrde for Guds hjord.
I to dager oppholdt Jesus seg sammen med samaritanerne. Johannes forteller dette, kanskje for å vise at evangeliet helt fra starten av gjaldt alle mennesker. Ellers begrenset Jesus seg i sin levetid, med noen få unntak, til å virke innenfor Israel. Da han sendte ut apostlene i Galilea, forbød han dem å gå til hedninger eller samaritanere. Men etter hans død kom evangeliet raskt til Samaria, og ble forkynt med stor fremgang (Apg 8,4 f). I denne sammenhengen reiste også Johannes dit (Apg 8,14). Kanskje fikk han da se sporene etter Jesu besøk da han var på vei til Galilea. På sine gamle dager forteller han om det. Femti år er gått, kanskje enda mer. Mye ser han nå i lyset av det han senere har opplevd. Den lille episoden i Samaria har fått en dyp betydning for ham. Det var det første møtet mellom Jesus og dem som ikke ble regnet til Israel. Nå, et halvt århundre senere, kunne man se hvor sant det var at Jesus virkelig var «verdens frelser».